Østerdalen…del 4

Det går da framover…sa mannen og så seg bakover… ( TrondE sitat)……og ikke visste jeg at man kunne bruke symaskina både her og der. Det var fint, for da kom symaskina på bordet igjen…på tøyrommet. Symaskinen «arvet» jeg etter vår mor, det er hyggelige minner å tenke på at når jeg sitter der og tar i maskina så gjorde min mor det også….jeg liker å sy…..

Etter prøvingen og tilpassingen så var det full fart framover og som Åse sa:» Tust over tust» så blir det bra….

Når man driver med klesplagg så svinger det både hit og dit, derfor er fotoet litt «bevegelig». Så når maskinsømmene er gjort så er det å begynne å sy ned sømmeme. Det er fint å drive med, men jeg tror at jeg må gjøre det på dagtid….sort vadmel ( svart vømmøl) er ikke lett i lampelys…..men i morgen er jeg i Stockholm…

Bak en dør i Damascus

Bak en dør, i en smal bakgate i en av Damascus sine Souqer, satt disse to hyggelige unge menn og sydde på sine ballerinakjoler til en av butikkene i byen. De hadde et utrolig tempo.

Men…det morsomste var han som satt bakerst med sin nye Overlock maskin, han hadde dette lille blikket som sa: Jeg kan bruke denne maskinen……..men Ballerina kjolene fikk vi ikke lov til å ta bilde av.

Lykkelige var disse to for de hadde sine symaskiner.

Pierre har også symaskin

Pierre som er skomaker har også to symaskiner, han er nok desidert landsbyens yngste av sitt slag, slik rundtomkring 50.

Idag får jeg mal til et par «slippers» i str. 39 og da skal jeg på verkstedet i kveld, tegne ut et broderimønster jeg har en ide om og så levere det til Najwa for brodering….så blir det kanskje et par til salgs i galleriet. Morro.

Men sisse som driver med symaskiner har ikke bare en maskin, men to. En kan jo gå istykker og da taper man inntekt. 

Pierre s arbeidsrom var på 1 x 1 1/2 meter og akkurat når jeg var på besøk holdt han på med en stor ordre til en «fashion» butikk i Beirut. Til dere som tror at man må ha et stort arbeidsrom for å lage kunst eller håndverk…jeg kan bare si: Min beste utstilling så langt ble laget i et spisskammers..ja ja

Lykken er………eller å tenke logisk

Jeg vil jo hele tiden legge til nytt til allerede eksisterende inlegg…som nå, symaskinen jeg fant i Damascus. Lykkelig er den som kan sy , selv om verkstedet ikke er mer enn 1 kvadratmeter. For meg forteller dette fotoet mer enn noe, skoene som henger til demonstrasjon forteller om hva ha driver med. Mannen i vinduet ser at jeg tar ett foto og tenker nok at det var et underlig motiv, det er en bil i gaten og mye mye mer….billedanalyse er interesant

Skomakeren hadde en nabo som ikke hadde noe tørre verksted, men symaskinen, den var så velbrukt og vakker.

Han var også skomaker. Egentlig det jeg skulle skrive om var logisk tankegang i ett innlegg. Tenk deg at du hadde lest innlegget: Lykken er… og jeg hadde lagt den nye teksten på slutten av innlegget, da hadde du ikke sett det, fordi du allerede hadde lest innlegget. Det var da jeg tenkte at endringer må komme først og også en liten «twist» i tittelen på inlegget og kanskje satt opp noen stiplede punkter for å skille ny og gammel tekst….Hva mener du?

————————————————————————————-

……..å ha en symaskin eller tilgang til en symaskin. Særlig lykkelig kan man være den som eier en slik god «old fashion» sveivemaskin for da trenger man ikke være avhengig av strøm for å få gjort arbeidet. 

Symaskinen, dette tekniske vidunderverk som man idag kan gjøre hva som helst på, startet sin historie på midten av 1700 tallet, med utallige eksperimenter. Den første fungerende symaskin kom på 1800  og bar selvfølgelig navnet Singer.
Men symaskinens far er Elias Howe fra USA………men hva så med meg, jeg er vokst opp ved siden av en symaskin, derfra har jeg nok fått min interesse for fiber og det å kunne skape. Jeg husker de første sting jeg gjorde på symaskinen, jeg husker nåla som gikk gjennom huden på pekefingeren osv.osv….men ble jeg motedesigner, nei…….billedkunst ble det.

Ok, jeg gikk en tur i landsbyen idag for å se om jeg kunne finne noen symaskiner, joda den første jeg kom til var min skomaker, han satt ved sin Singer, hans navn var Tofi. Jeg endte opp med å siskutere broderte sko, så jeg fikk med meg maler til å gjøre mønster.

Turen gikk videre, ikke langt for ved siden av satt skredderen Maroon ved sin symaskin. Han hadde sluttet å lage skreddersydde klær, men tok imot for reparasjon.

Glad gikk jeg videre, for jeg visste nå at tradisjonene var holdt i hevd, om noe aldersbetynget…..